Fredag 28. april ble deler av Brasil paralysert i det som beskrives som den største generalstreiken på over 20 år. Veier ble blokkert, transporten stoppet, skoler og flyplasser delvis stengt. Mobilisering blant fagforeningene har økt denne våren, og eksploderte i generalstreiken fredag. Roten til misnøyen i Brasil er ikke én, men flere.
Brasil har vært preget av økende politiske turbulens de siste fire årene. Det toppet seg i fjor da president Dilma Rousseff ble stilt for riksrett og fratatt presidentembetet. Fra hennes skygge trådte visepresidenten, Michel Temer, fram. Dette samtidig med en økonomi i fritt fall, blant annet på grunn av svekkede oljepriser og landet gikk inn i en dyp resesjon med stigende arbeidsledighet og høy inflasjon. Som om ikke dette skulle være nok, går Brasil gjennom landets verste korrupsjonsskandale. Det er i dag umulig å gå forbi et bilvaskeri uten å heve på øyenbrynet. «Lava Jato», operasjon bilvask, er navnet på korrupsjonsskandalen. Den ene avsløringen overgår den andre, og politikere fra hele skalaen er enten dømt, siktet eller mistenkt. Minst 100 milliarder kroner er borte.
LES OGSÅ: Generalstreik i Brasil mot historisk upopulær høyrepresident — vil oppheve 8-timersdagen
Presidenten dømt for valgkampfiksing
Dråpen som fikk begeret til å flyte over nå, er et sett av «reformer» sittende regjering, ledet av Temer, som vil begrense arbeidstakernes rettigheter, øke pensjonsalderen med flere år, og kutte ulike pensjons- og trygdeordninger. Arbeidsledigheten i Brasil ligger på mellom 13 og 14 %, og rundt 40% er uregistrerte arbeidere. Krisepakka som Brasil får servert denne våren kommer på toppen av en av landets verste politiske kriser. Legitimiteten til politikerne er lav, og tross obligatorisk valgdeltagelse i Brasil, går den nå nedover og antallet blanke stemmesedler øker.
Tross mistillit, også til landets fagforeninger, er det fremdeles mye muskler i mobiliseringene. Central Única dos Trabalhadores, CUT, er Latin-Amerikas aller største fagforening med over 7,4 millioner medlemmer. Det er også her Arbeiderpartiet (PT) og Lula sa Silva har sine sterkeste medspillere på grasrota i Brasil. Reformene foreslått av Temer vil blant annet kutte i obligatorisk støtte til fagforeningene og mulighetene til kollektive forhandlinger. Argumentet til regjeringen er at reformene skal skape økonomisk vekst og godt investeringsklima. Men, talen til Temer når ikke helt fram, der han selv sitter trygt (enn så lenge) beskyttet av politisk immunitet tross dom om valgkampfiksing.
LES OGSÅ: Kriser kupp og korrupsjon i Brasil
Venner eller kamerater?
«Mine venner, den første mai markerer i år et historisk øyeblikk. Vi begynner en ny fase med arbeid i landet, en fase som er til fordel for arbeidet. Vi moderniserer arbeidslovene, og det vil gi deg mange fordeler», sa Temer i en tale på arbeidernes dag 1. mai. Temer forsøker det han kan å roe ned fagforeningenes organisering ved å forklare hvordan arbeidslivet skal reddes og ikke raseres gjennom «helt nødvendige reformer». Men, han helte selv bensin på bålet da han forsøkte å minimere betydningen av generalstreiken ved å referere til den som «en liten gruppe demonstranter». Det er nok ikke medlemmene av CUT Temer har i tankene når han taler til sine «venner».
«Kamerater! Vi er her i dag for å kjempe mot pensjonsreformen og arbeidsreformene som vil ta fra oss rettigheter», tordnet Douglas Izzo, leder for fagforeningen, CUT, i São Paulo på demonstrasjonen 1. mai. «Ut med Temer! – «Ut med kuppmakerne!». Det dundrer hardt fra lastebilen i det den ene taleren etter den andre sprenger både mikrofon og høytaler. Brasilianere er ikke kjent for å snakke med dempet stemme.
Årets første mai samlet en koalisjon av fagforeninger og sosiale bevegelser i Brasil. En felles fiende samler «kameratene» på venstresiden. Det er ikke overraskende at CUT mobiliserer, men det er interessant å merke seg at Força Sindical, som støttet riksrett mot Dilma Rousseff, deltok i generalstreiken fredag og går i mot reformene.
Alliansen av sosiale bevegelser og fagforeninger, samt nye sektorer som yngre elever og lærere, kan utfordre planene om reformer. Datafolha publiserte en spørreundersøkelse som viser at 70 % av befolkningen er imot pensjonsreformen og 64% av brasilianere tror at den nye arbeidsreformen, som fortsatt må gjennom senatet, kun gagner sjefene.
Inspirert av Spania
I april besøkte Spanias statsminister, Mariano Rajoy, Brasil. Han delte av sine erfaringer fra Spania fra da landet sto midt oppe i en av sine verste økonomiske kriser i 2012. Arbeidsledigheten var da på 23 % og svaret til regjeringen var reformer i arbeidslivet. Fleksibilisering, reduksjon i omfanget av kollektive forhandlinger og kutt i arbeidsledighetstrygden, skulle få flere ut i arbeid. Demonstrasjonene var store den gangen, og i dag står Brasil foran lignende reformer. Rajoys erfaringer skapte begeistring hos Temer og hans allierte i kongressen, som la vekt på likheten mellom de to landene, og hvordan «gjesten» (Rajoy) kunne vise til en modell Brasil kan følge.
«Reformene vedtatt av kongressen vil skape arbeidsplasser, også til ungdommer, mye raskere enn i dag. Den nye loven garanterer rettighetene, ikke bare til de fast ansatte, men også til de indirekte og kortidsansatte», er Temers beroligende ord til utålmodige brasilianere.
Rajoy delte nok erfaringene med å lage flere arbeidsplasser, men la kanskje ikke så mye vekt på konsekvensene av et fleksibelt arbeidsliv og lavere lønninger. Som en konsekvens av nettopp reformene i arbeidslivet har de økonomiske ulikhetene i Spania økt, dette tross økonomisk vekst. Selv om Temer sammenligner situasjonen mellom de to landene, er det noen drastiske forskjeller. Brasil, med sine 200 millioner innbyggere, er verdensmester i sosiale og økonomiske ulikheter.
Kamikaze-piloten
«Upopulariteten gjør det langt lettere for regjeringen å forsøke å gjøre noe ambisiøst. De har ikke noe å tape», uttalte finansminister Henrique Meirelles til Financial Times. For Michael Temers regjering er ikke bemerkelsesverdig populær. På målingene ligger han omtrent der Dilma lå, da hun ble avsatt gjennom riksrett, på rundt 10% oppslutning. Likevel har Temer tatt hardt grep og hamrer gjennom reform etter reform, i en slik hastighet at demonstrasjonene knapt henger med. Hans upopularitet blant folk flest veies opp av en villig allianse av konservative politikere i kongressen. Nyliberalistene satser på at den herskende konsensusen mellom dem kan veie opp for upopularitet blant folket.
Noe av årsaken til Temers enrome reformappetitt, og som har gitt han merkelappen Kamikaze-pilot, kan delvis forklares i at han selv ikke stiller til presidentvalg i 2018. Han trenger ikke være populær, han har rett og slett ingen god grunn til å gi etter for fagforeningenes, urfolks og sosiale bevegelsers krav. Likevel, det øynes et håp om at demonstrasjonene kan snu reformene. Fagforeningene truer med ny todagers generalstreik og om ikke politikerne vil lytte, vil de okkupere området foran kongressen i Brasilia den 8. mai.
Fugleskremsel
Adrian Lavalle, statsviter ved Universitetet i São Paulo (USP) og forsker ved det brasilianske Senteret for analyse og planlegging, kaller velgermassen «sesongbaserte fulgleskremsel» for politikerne. Presidentvalget er tross alt ikke så langt unna, og det kan demonstrasjonene mot reformene bruke til sin fordel. Generalstreiken og truslene om flere, går ikke ubemerket hen, selv ikke inne i kongressen.
«Når det er et sammenstøt mellom kapital og arbeid, har kongressmedlemmer, hovedsakelig for personlige interesser, en tendens til å forsvare kapital. Men antall stemmer som godkjente arbeidsreformen, er ikke nok til å endre grunnloven. Dette betyr at reformene vil ha store problemer. Ikke fordi parlamentsmedlemmer har gode hensikter, men fordi de er redde for å tape det neste valget”, hevder kongressmedlem Arlindo Chinagia fra Arbeiderpartiet i São Paulo.
Det aller største fugleskremselet for den konservative fløyen i Brasil er nok kameraten med stor K: Lula da Silva. Høyresiden vil ha han bak lås og slå, mens fagforeningene vil ha han til topps i 2018. Hva som vil skje før den tid er uvisst. Å spå brasiliansk politikk er nærmest umulig. Ingen forutså de gigantiske demonstrasjonene i 2013, ingen så for seg at Dilma skulle bli stilt for riksrett, eller at en av verdens største korrupsjonsskandaler skulle rulles opp, ei heller at Brasils store sønn, Lula, skulle befinne seg mellom en presidentstol eller bak fengselets murer.
I første omgang er det reformene kampen står om. Og det slaget kan bety flere generalstreiker og enda flere demonstrasjoner.
